top of page
  • Emelius Kristiansen

Dæ ensomme tree

Treet voks opp på ei litæ øy, dæ første denj ser e bærre havet rundt seg. Sakte mæn sekkert, væks tree opp, mæ ein følelse at dæ fins meir der ute. Dærfør så bestæm tree seg førr å væks i ein telfeldi rætning, sakte mæn sekket møst tree kraft. Treet har kommet seg så nært lovund, bærre nån meter bortførre e dæ ein litn park, ein park mæ mange andre tre, ætterkvat som åran går, bi dæ hær tree ensomt. Dæ møsta all viljestyrke og til slutt ga opp, tree begynte å snu, mæn dæ va førr seint, folk hadde begynt å planlægg å skjær ned tree på grunn av at dæ va i veien førr båttrafikk, dæ visste jo sælfølgeli ikke tree, dæ trudde dæ trudde dæ sku fortsatt få lev, sjøl mæ lite kraft. Ætter dæ kjæm dagen dæ ska skjæres ned, tree hælsa tel alle båtan som kjør førrbi, ætterkvart begynnte dæ å lur på keffør de ikke kjørte førbi. På dæ hær punkte punkte så va tree heile 79m langt, tree va redd for alt verktøye de hadde i båtan, dæ hørte alle lydan de laga, tel slutt sø kjente tree sjikkeli smærtæ, de hadde begynt å skjær.

6 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Akkurat her, akkurat no

Å bærre sett ute på sommerkveldn. Kjenn den lætte, varme vindn mot meg, mænseg hør på musikken min. Have og fjellan, lyst opp av sola ifrå mårra tell kveld. På øya mi, der kor eg kan føl meg fri og ko

Stedet mett der eg kunnje va meg sjøl

Når eg va lita brukte eg å va på ein bestæmt plass utfør menna besteforeldras hus. Der va dæ et stort eiketre, manj kunne klatter i. I dæ treet brukte eg å va masse. Nån gong måtte eg gå ein omtur før

Comments


bottom of page