Sommerdager.

Treet vokser opp I de kaldeste av klima, snø, vind og mer vind. Det har aldri sett hva som er rundt det for det er for opptatt av å ikke fly bort. Men en dag når treet står der og nesten fryser bort blir vinden og borte snøen smelter. Da ser treet opp, men alt er dekket av de andre treerne. Treet ser over alt, men alt det får et par stråler med lys før alt håp forsvinner igjen.

En dag når treet ser opp for å sjekke etter lys føler den det. Den strekker seg etter det så mye som mulig, og strekker og strekker. Til alt nesten begynner å brenne. Det er sol på nesten alt av treet. Det føltes fantastisk. Treet har aldri vært så glad før. Når den roer seg ned fra å endelig føle lys ser den rundt seg, det er hus og veier. Og rundt alt er det vann. Treet bruker resten av sine dager på å sole seg og se ned på menneskene under. En dag legger treet merke til at det begynner å bli mørkt igjen. Vær dag er det mindre og mindre lys. En dag er det nesten mørkt hele dagen. Treet tenker tilbake. Hvordan det var før. Hvordan den hadde det med bare små glimt med lys hver dag. Treet strekker seg, og strekker seg. Den vil ikke tilbake der den var før.

Men en dag får treet vondt. Som om noen kutter inn i det. Treet faller før alt blir mørkt. Treet blir tatt. Det blir tatt hele veien til Trafalgar square i London. Der får det lys. Og det lyser i alle sine dager, men treet er dødt og døden er kald.