Treet

I skråninga neffør huse, står det et pittelite tre. Det står der med bla, det eineste treet i heile gata som fortsatt har bla på seg. Å e ikke det rart, at et tre har bla medt i november. Det e ikke snakk om mange bla, kanskje 6. før det e ikke meir plass en 6 bla. Eg tenk at to av bladan e arma, to e føtter og to e øya. Øyan står mot stuevinduet og vess at treet vrir litt på seg, ser det opp i kjøkkenvinduet. Åg eg trur at treet følg med på ka vi gjør, ser på tv ilag med oss, ser på at vi lag mat, ser på at vi herje, e gla og treet får med seg de triste fæle øyeblikkkan og. Der kommer treet tell å stå, i mange år. Helt tell at ho mamma og stepappaen min klag på at det e dårlig utsikt og sag det ned. Men helt fram tell da, ska treet stå å følg med på ka vi lag oss tel mat, det vi ser på tv, kem som kjæm inn og ut døra, og få me seg alt det uperfekte og perfekte som skjer i livet tell meg og familien min.