Jeg var åtte år da jeg fikk lov til å være med på min første sopptur. Utstyrt med oppslagsverk, soppkniv og soppkurven jeg fikk til jul trasket jeg etter bestefar opp igjennom Arstaddalen langs den svingete grusveien. Hver høst pleide mamma, bestefar, tante og søskenbarna mine å komme hjem fra disse turene med kurvene fulle av gull. Det var det de kalte de gule kantarellene som de helte utover kjøkkenbordet og flokket seg rundt. I timevis stod de der og skrelte fangsten sin, mens de skrålte og lo. Når naboene spurte hvor de hadde funnet all denne soppen, smilte de lurt til hverandre og svarte at det var en familiehemmelighet. Men en familiehemmelighet var det så visst ikke, for jeg ante ikke hvor de fant soppen. Nå skulle jeg endelig få vite hvor det hemmelige stedet var!
Bestefar tok lange skritt, og jeg måtte småløpe bak ham for å holde følge. Jeg ble ganske anpusten, men ville ikke at han skulle se det, for det var liksom bare så vidt han hadde latt meg få være med. Så hver gang han kastet et blikk bak på meg, gjorde jeg mitt beste for å se så uanfektet ut som mulig. Jeg tror ikke han lot seg lure, for da vi kom til vannet stoppet han opp og lot meg få en liten pustepause.
"Du må ikke putte noe i munnen din", sa han mens han så strengt på meg. "Noen av soppene som vokser i skogen her er så giftige at du dør etter den minste lille smakebit".
Jeg nikket alvorlig.
"Og ikke plukk noe annet enn kantareller", formante han.
"Jeg lover", sa jeg.
Så la han innover i skogen. Vi gikk ikke på noen sti, så bestefar brukte armene sine til å bane vei gjennom høyt gress, deretter bjørkegreiner, og til slutt tett granskog. Vi gikk i evigheter, og jeg kjente meg både sulten og tørst da jeg skulle til å spørre hvor langt det var igjen. Men før jeg rakk å si noe, stoppet bestefar så brått at jeg krasjet rett inn i baksida på ham.
"Vi er fremme".
Jeg kikket frem forbi bestefars store neve, og synet var virkelig eventyrlig! På bakken, tett i tett, bugnet det av det som lignet på gule, kjøttfulle blomster. Men jeg visste godt at dette ikke var blomster, vi hadde funnet kantareller! Kantareller så langt øyet kunne se. Jeg løp frem og kastet meg på kne og begynte å plukke. Jeg plukket én og én sopp, og var nøye med å børste av sanden med kosten på enden av soppkniven slik jeg hadde sett mamma gjøre når hun rensket sopp hjemme. Bestefar plukket også. Ingen av oss sa noe mens vi plukket, vi var begge fullstendig oppslukte i arbeidet. Store kantareller, små kantareller, alt gikk i den fine kurven min som sakte, men sikkert fylte seg opp. Jeg jobbet meg innover i skogen og plukket sopp for sopp, klynge for klynge, felt for felt.
Plutselig kom jeg over en stor rød sopp med hvite prikker på. En fluesopp! Jeg visste godt at fluesopper er giftige, men for moro skyld slo jeg den opp i soppboka mi. Der stod det "Rød fluesopp er en av de mest kjente giftige soppene i verden, men gir sjelden alvorlige forgiftninger." Jeg ville vise soppen til bestefar, og snudde meg rundt for å rope på ham, da jeg plutselig la merke til at det skumret i skogen, og bestefar var ikke å se.
"Bestefar?", ropte jeg. Jeg fikk ikke noe annet til svar enn stummende stillhet.
"Bestefar!" Jeg pakket soppboken i lommen, plukket opp kurven og begynte å gå tilbake dit jeg kom fra. Men alle trærne så helt like ut, og jeg hadde mistet retningssansen. Jeg begynte å småløpe, fortere og fortere, og fikk greiner i fjeset mitt mens jeg løp. De raspet opp kinnene mine og lugget meg i håret, og til slutt snublet jeg over en rot og falt i bakken. Soppkurven min med kantarellene fløy fremover og soppen ble slengt utover skogbunnen.
Da kjente jeg at jeg ble varm i kinnene, og at tårene rant nedover. Jeg begynte å plukke opp kantarellene igjen, men de var blitt sorte og møkkete av den fuktige jorda. Jeg hadde klumset bort soppfangsten, gått meg vill, og nå var sikkert bestefar sint på meg!
Da hørte jeg at det knakk i noen greiner rett bortenfor. Jeg stivnet til, redd for at det kanskje kunne være ei elgku med kalv. Men da så jeg plutselig bestefars store fjes mellom greinene. Han hadde en diger rynke mellom øynene, men da han så meg smeltet den liksom bort.
"Næmmen," sa han, mens han løftet meg opp på beina og plukket en grein ut av håret mitt.
"Du har jo funnet steinsopp!" Han smilte så bredt som jeg aldri hadde sett ham smile før. Selv stirret jeg forvirret tilbake.
"Steinsopp", mumlet jeg, mens jeg kikket rundt meg. Og ganske riktig, under grantrærne kunne det se ut som at det lå strødd en masse store hveteboller.
"Dette er den fineste soppen som finnes", sa bestefar fornøyd. Han viste meg hvordan jeg kunne se forskjellen på steinsopp og skrubb, og hvordan jeg skulle sjekke at soppen var fri for mark. Vi plukket all soppen som var der, og før vi gikk så tok bestefar opp mobilen sin og knipset et skjermbilde av kartet på Google Maps, sånn at vi skulle huske hvor det var.
"Her kan vi plukke sopp i årevis", sa bestefar.
Da vi kom hjem ble alle helt fra seg av å se hva vi hadde funnet. Mamma ryddet kjøkkenbordet slik at vi kunne skrelle soppen som seg hør og bør, og tante og søskenbarna mine flokket seg rundt oss.
"Hvor har dere funnet all denne steinsoppen?", spurte tante med forventningsfull stemme.
Jeg og bestefar så på hverandre. Han smilte lurt og svarte; "Det er en familiehemmelighet".