Stedet mett på stedet mett

En vinter begynt eg og venninna mi å gå tur tel ei strand på Dalan. Vi pakka med oss brødskiv og kakao, kjeks og sjokolade og gomla i oss mat kvar gang. Vi tok bilda, kasta snøball, gjømt oss førr elgan (som egentlig ikke va der) og snakka om alt og ingenteng. En dag når vi va der sku vi sjå rundt i skogen og der fant vi en stor stein. Steinen va opp en slags haug, så man mått opp en lang bakke førr å kom seg dit. Etter det begynt vi å fær tel steinen når vi gikk tur. Vi rulla og dytta kvarander ned de bratte bakkan og oppført oss som om det va liv og død å kom seg opp igjen. Vi hylt av skrekk og drog oss opp med alt vi hadd. Det va nok nån av de beste dagan eg har hatt. Vi vist aldri plassen vårres tel nån. Det va vårres stein og ingen, absolutt ingen sku få veta om den. Det va stedet vårres.