Stedet mitt er et lite “lekehus”. Jeg og min gamle bestevenn så et nedslitt lekehus i et tre. Det var nesten helt ødelagt, og det var veldig gammelt. Det var ikke vi som eide det så vi spurte hun som eide det om vi kunne bruke det til å leke. Vi fikk bruke det og det ble fort vår plass.
Vi pleide å dra dit vær dag. Av og til mer hvis det var noe vi ville si til hverandre. Vi ryddet lekehuset og malte over døren i en blå farge med et rødt hjerte med navnene våre i hjertet.
Vi tok med ting hjemme fra som kunne passe bra i huset. Huset ble til vårt hus. Det var en trygg plass for oss begge. Hver gang vi så noen på veien nedenfor lekehuset måtte vi slå av lysene å være helt stille, det var ingen andre som skulle finne ut at det sto en hytte der. Og vært fall ikke at den var i bruk.
Jeg og bestevennen min sluttet å være venner etter hun startet på ungdomskolen. Hun gjorde noen dårlige valg, men hun fortsatte å bruke hytten. Men i stedet for å leke med vennene sine så tok de heller en røyk der inne. Når jeg fannt ut av det ble jeg veldig forvirret og skuffet. Det var jo vår plass? Det var plassen vi brukte til å leke, snakke og lytte sammen. Og nå bruker hun den til å røyke? Da var det plutselig ikke vår plass lengre.