Mine tyngste daga går tel have, der det e stille å rolig. Æ går langs veien førbi lerøy, med en vænn eller vænnegruppa. Man kjenn at dær e litt kald vind, men du hør ikje anna en ro i sjæla. Det e finast når kvelden lægg sæ, ikje altfør mørkt, men ikje førr lyst. Alle mine største å mørkaste daga ligg på den plassen. Æ har både vært dær ved solnedgangen, men åsså i stormvær. Æ sætt mæ nedi steinan førr d e langt ned te have. Dær sætt æ mæ å ser på bølgan mens æ lar tankan kvile. Det bråke jo egentli en del dær nede, men på et rart vis bråka det ikje når æ sett dær. Veien ned te neptun e et stykke. Å på den tia rækk æ å førtælle om alt æ træng å si, om det skulle være te mæ sjøl eller tel en vænn. Æ e dær nede på mine gode daga også, æ hør på musikk mens æ går. Det e som om alt av problema ikje har et filter længre, ingenting blir førr domt å sei. Æ har både ledd å skrekke me å uten folk dær nede. Melbu e en liten plass, men æ føle på en stærk telhørigheit når æ kommer inn på rema å hælsa te di så jobbe dær. Eller når æ fer t shell å di veit æ ska te å bestill en slush å en baguett. Det e flott å kom te træning å hælse på alle så træna, førdeom vi egentli ikje kjenn kverandre så godt. Ætter en lang dag på fredaga så ælska æ å fer ned te klubben å prate håll i haue på alle så e dær, førr dær e ingen så mislika dæ. Eller på sommerstid når vi fer å håppe fra brygga utafør extra, førr å så fer å grill på hersanvollan ræstn av kvelden. Vænna blir alltid med ut i både dårlig og godt humør (humøre snur sæ te bedre når de ser oss). Vi kan gå å gå i mange tima uten å bli sliten å lei, vi kan gå å prat i mange fleir foldige tima før vi bestæm åss førr å fer heim. Vi bir nærmest huta heim av føreldran vårres førr vi blir så længe ute. Æ ælska når vi har gått i vintervær i fleir måneda ute men så kommer plutselig sola fram idet vi e ute, då bir stæmninga på topp. Eller når vi dulta bort i folk vi kjenn åsså bir vi en større gjæng. Å det e aldri vanskelig å bi kjent me nye menneska førr vi tar inn kem som helst. Æ ælske melbu førr den lille plassen vi har, førr den e mykje meir en bare en «liten» plass.
- Ronja Michelle Ellingsen